Mine kondolanser...

Og så var det denne planen om å ukentlig skrive en dagbok vedgående opplevelser og destinasjoner i det store og fantastiske USA. Dette skjedde jo ikke.

På grunn av mangel på trådløs internett måtte jeg desverre skuffe de trofaste leserne av Viktorias Hemmelighet. Nuvel. Kort sagt var det deilig. Deilig med stekende hete og tometersbølger på store strender. Deilig med den fantastiske usunne maten som man fikk for en billig penge. Deilig med hyggelige, høylytte mennesker hvor enn man gikk. Men til slutt må man hjem, og mandag er offisiell skolestart for studenter landet over, til å starte eller fortsette blodslitet av en utdanning. Jeg sier bare HELL YEAH. Dette har jeg ventet lenge på!

Vi sees på mandag.

Yagsåmash!

Om nøyaktig 21 dager skal jeg feriere med familien i Red Bank, NJ, og besøke omringende byer som Baltimore, Atlantic City og New York.

Derfor har jeg tenkt til å skrive en reisedagbok, og dele mine opplevelser med hvem enn som leser denne bloggen (Hei Lill-Tove!). Jeg må innrømme at mine bidrag har vært i fåtall, men dette skal jeg bli flinkere på. Dessuten vil jeg innføre et "Ukens"-innlegg hver uke, som vil inneholde en liste over alt fra musikk til matprodukter. Her er ukens ukens-liste:

Ukens sang: "Where do you go to, my lovely?" av Peter Sarstedt
Peter Sarstedt ble født i India, og hans mest kjente hit var denne sangen, som er et portrett av en usympatisk europeisk jetsetter. Sjarmerende, bærer preg av fransk/europeisk waltz.
Sangen kan du høre her

Ukens film: "Charlie Wilson's War"
Handler om kongressmannen Charles Wilson, og hvordan han og CIA-agenten Gust Avrakotos startet en operasjon for å hjelpe den Afghanske Mujahedin mot Sovjetunionens okkupasjon.
I hovedrollene er blant annet Tom Hanks, Philip Seymour Hoffman og Julia Roberts.
SE FILMTRAILER

FATTERN ELSKA RØDVIN...

Dette diktet av Arild Nyquist viser et par sterke personligheter som er sterke motsetninger til hverandre, og av den grunn krangler mye. Siden disse menneskene siktes til som ”muttern” og ”fattern” er det sannsynlig at fortelleren, i jeg-person, er deres avkom. Jeg-personen forteller på en humoristisk og slangaktig måte hvordan foreldrene elsket hverandre, skilte seg, og flyttet sammen igjen. Kort sagt; et midlertidig samlivsbrudd forårsaket av foreldrenes ulikheter (for eksempel at ”Fattern elska Mozart, og muttern Rolling Stones”), og deres forkjærlighet for akevitt og vin.

Diktet kommer fra debutsamlingen Eplehøst i 1974, som besto av den samme egenartede skrivekunsten som Nyquist i dette diktet provoserte med. I hvert vers slutter annen og fjerde strofe med enderim, som eksempel bråk og kåk i:
”Ofte var det leven

og ofte var det bråk

og muttern sa til fattern

finn deg en annen kåk.”
Dette er et virkemiddel fordi ordene gjerne blir understreket. Med en fast rytme er dette en tradisjonell form for diktoppsetning. I tillegg har kontrastene en stor virkning, og gir et bilde på hvordan foreldrene er. Faktisk synes jeg de blir litt generalisert. Hvor typisk er det at moren som liker Stones er et rotehue, og faren som er systematisk liker Mozart? De virker som norske stereotyper fra 70-tallet. Diktet er selv preget av band som hadde sin storhet på den tiden, og en del slanguttrykk som faktisk gjør diktet så uformelt at det kunne ha stått på en dovegg. Ett eksempel er:
”Men fattern elska muttern

og muttern fattern min

så de snudde neri porten

med hvert snåle grin.”

Ord som ”fattern og muttern”, og ”neri”, er ord man uttaler, men for all del ikke skriver formelt. Gjentakelsene, derimot, har ingen viktig effekt, annet enn at språket flyter litt bedre. Egentlig er dette et ganske mørkt og alvorlig tema som blir beskrevet på en lett og humoristisk måte. Men egentlig er det ikke noe dypere mening i dette enn hva han sier rett ut; at foreldrene er motsetninger, men at de elsker hverandre likevel. Kanskje Nyquist snakker fra egne opplevelser. Kanskje han er for kulturkræsj, et internasjonalt fellesskap, sammenslåing av politiske partier – hvem vet? Det at vi er så forskjellige, med både positive og negative egenskaper, og at vi til slutt er avhengige av hverandre? Skulle gjerne spurt ham selv, men han daua for 4 år siden.

Gjennom dette diktet lærer han oss at kjærligheten er håpløs og uberegnelig, og det var slikt det sto til med fortellerens foreldre. Dessverre har jeg aldri hørt om plukkfisk og rødgrøt, men jeg sikker på at det er en finfin delikatesse som understreker at ”fattern” kommer fra et overklassemiljø.

The Velvet Undergound & Nico

Bandet jeg har valgt å skrive om er Lou Reed & The Velvet Undergound, og deres debutalbum The Velvet Undergound & Nico, en LP-plate som hittil har ligget og samlet støv på loftet i flere dekader. Mine tidligere erfaringer med Lou Reed har blant annet vært hans andre soloalbum, Transformer, et album som irriterte meg kun fordi coveret var så mørkt at man ikke kunne se det forbaskede bildet. På den tiden var jeg ikke gammel nok til å forstå kvaliteten i musikken hans slik jeg gjør i dag, og dømte heller musikken på hvordan coveret så ut. (Det gjør jeg fortsatt, men jeg tar også i betraktning hva slags musikk det er, og hva som suger vilt.)

Men først, litt om bandet: The Velvet Underground er et avantgarde-rockeband som hadde sin storhet mellom 60- og 70-tallet. De mest kjente bandmedlemmene var Lou Reed og John Cale. Navnet ”The Velvet Underground” var opprinnelig fra en bok om den seksuelle undergrunnen tidlig på 60-tallet. Passende nok handler sangen på debutalbumet ”Venus In Furs” om sadomasochisme.

«The Velvet Underground & Nico» ble gitt ut i 1967 og regnes som en av de store rockeklassikerne, mer i dag enn da den ble gitt ut. Den inneholder 11 meget forskjellige sanger som triller forbi med en enormt rå sound hele veien. På noen av sangene kan du høre denne Nico, overraskende nok en kvinne, med sin dype stemme og brede tyske aksent. Hun var aldri et ordentlig medlem av gruppa, men kan kanskje betraktes som en slags gjesteartist på dette albumet. Låtene hun synger på er gjerne ballader, med innslag av etnisk visesang og sure toner som en del av effekten. Ellers får man høre raske, litt ujevne rytmer med evig elektrisk bratsj i bakgrunnen, som da John Cale spiller. Som kirsebæret på toppen har man Reeds nasale stemme, som er så laid-back og deilig kul at du bare vil grine.




Førsteutgaven av The Velvet Undergound & Nico hadde som cover en banan, et kjent kunstverk av den amerikanske kunstneren Andy Warhol. Det som fascinerte meg var at denne bananen kunne skrelles som en ordentlig banan. (legg merke til at det øverst står ”Peel slowly and see”) Dette albumcoveret er faktisk så ikonisk at det ofte refereres til som ”Banan-LP-en”. Bananen bidrar til at albumet oppfattes som mer lekent og uskyldig enn det egentlig er. Likevel synes jeg coveret passer bra, men det er kanskje fordi det er det eneste jeg forbinder med denne bananen. Til og med ekte bananer får meg til å tenke på hvordan Reed og Warhols ”lovechild” ville sett ut. Forholdet mellom Warhol og Reed var et samarbeid, og Warhol bidro som manager og åndelig veileder, men Warhol selv medvirket lite i produksjonen av det første albumet. Lou Reed skrev blant annet sangen ”Andy’s chest”, om Valerie Solanas, kvinnen som skjøt Warhol i 1968.

Selv om The Velvet Underground ikke helt slo an da de fortsatt var samlet, og at en del av albumene var finansielle fiaskoer, regnes de som en av de viktigste og mest innflytelsesrike grupper på den tiden. Og jeg sverger på at ett eller annet sted i "Venus In Furs" kan man høre Reed synge "Severin, Severin".

-Uflaks, sa Severin Suveren.

BOOKS PWNZ YO SHIT

I morgen er det verdens bokdag, en tradisjon som markeres i over 100 land rundt i verden. En markering av bokens mange roller i samfunnet vårt, og hvordan det lenge har vært en uttrykksform for språklig og kulturelt mangfold, for utdannelse og kommunikasjon og som god underholdning. Personlig mener jeg at det er absolutt nødvendig for at kidsa skal oppleve en litt annen kultur enn det skitet de ser på tv (det som ikke er informativt slik som natur- og historiekanaler, filmkanaler, voksenfilmer etter midnatt, osv.) Bøker gir en helt annen, hvis ikke en bedre, dypere opplevelse du ikke kan få ved å se på tv. De kan opplyse, provosere og inspirere leseren, og dessuten påvirke skriftspråket til en bedre grad, og det, vil jeg tro, kan ikke fjernsyn. Så slutt å være en sofapotet og kom deg til biblioteket for å feire denne dagen og utnytte rabatten du muligens får hos bokhandleren.

Vicksy-Chick

------------------------------------------------------------------------

Comrade Duck! You have been given until daybreak in Murmansk to get your cotten-pickin trucks out of the USS of R! YOU VILL COPY!