The Velvet Undergound & Nico

Bandet jeg har valgt å skrive om er Lou Reed & The Velvet Undergound, og deres debutalbum The Velvet Undergound & Nico, en LP-plate som hittil har ligget og samlet støv på loftet i flere dekader. Mine tidligere erfaringer med Lou Reed har blant annet vært hans andre soloalbum, Transformer, et album som irriterte meg kun fordi coveret var så mørkt at man ikke kunne se det forbaskede bildet. På den tiden var jeg ikke gammel nok til å forstå kvaliteten i musikken hans slik jeg gjør i dag, og dømte heller musikken på hvordan coveret så ut. (Det gjør jeg fortsatt, men jeg tar også i betraktning hva slags musikk det er, og hva som suger vilt.)

Men først, litt om bandet: The Velvet Underground er et avantgarde-rockeband som hadde sin storhet mellom 60- og 70-tallet. De mest kjente bandmedlemmene var Lou Reed og John Cale. Navnet ”The Velvet Underground” var opprinnelig fra en bok om den seksuelle undergrunnen tidlig på 60-tallet. Passende nok handler sangen på debutalbumet ”Venus In Furs” om sadomasochisme.

«The Velvet Underground & Nico» ble gitt ut i 1967 og regnes som en av de store rockeklassikerne, mer i dag enn da den ble gitt ut. Den inneholder 11 meget forskjellige sanger som triller forbi med en enormt rå sound hele veien. På noen av sangene kan du høre denne Nico, overraskende nok en kvinne, med sin dype stemme og brede tyske aksent. Hun var aldri et ordentlig medlem av gruppa, men kan kanskje betraktes som en slags gjesteartist på dette albumet. Låtene hun synger på er gjerne ballader, med innslag av etnisk visesang og sure toner som en del av effekten. Ellers får man høre raske, litt ujevne rytmer med evig elektrisk bratsj i bakgrunnen, som da John Cale spiller. Som kirsebæret på toppen har man Reeds nasale stemme, som er så laid-back og deilig kul at du bare vil grine.




Førsteutgaven av The Velvet Undergound & Nico hadde som cover en banan, et kjent kunstverk av den amerikanske kunstneren Andy Warhol. Det som fascinerte meg var at denne bananen kunne skrelles som en ordentlig banan. (legg merke til at det øverst står ”Peel slowly and see”) Dette albumcoveret er faktisk så ikonisk at det ofte refereres til som ”Banan-LP-en”. Bananen bidrar til at albumet oppfattes som mer lekent og uskyldig enn det egentlig er. Likevel synes jeg coveret passer bra, men det er kanskje fordi det er det eneste jeg forbinder med denne bananen. Til og med ekte bananer får meg til å tenke på hvordan Reed og Warhols ”lovechild” ville sett ut. Forholdet mellom Warhol og Reed var et samarbeid, og Warhol bidro som manager og åndelig veileder, men Warhol selv medvirket lite i produksjonen av det første albumet. Lou Reed skrev blant annet sangen ”Andy’s chest”, om Valerie Solanas, kvinnen som skjøt Warhol i 1968.

Selv om The Velvet Underground ikke helt slo an da de fortsatt var samlet, og at en del av albumene var finansielle fiaskoer, regnes de som en av de viktigste og mest innflytelsesrike grupper på den tiden. Og jeg sverger på at ett eller annet sted i "Venus In Furs" kan man høre Reed synge "Severin, Severin".

-Uflaks, sa Severin Suveren.